Fakta og følelser i miljødebatten: NIMBY, Tesla og kobber.

BILDE-Fakta-og-følelser-i-miljødebatten-NIMBY,-Tesla-og-kobberFakta og følelser i miljødebatten: NIMBY, Tesla og kobber.

(Dette innspillet stod på trykk 28. mai i lokalavisa Hammerfestingen)

NIMBY er et akronym for «Not In My Back Yard», ikke i min bakgård.
NIMBY beskriver motstand mot endringer av ens nærområde, men ikke nødvendigvis mot endringer i andres nærområde.
-Wikipedia

For noen uker siden hadde jeg en interessant prat med noen om de mange utfordringene vi har rundt miljøet og hvordan vi best tar vare på det. Samtalen mellom oss dreide seg om de mange paradoksene dette involverer og hvor følelsesbasert diskusjonene rundt dette er. 

I utgangspunktet er dette store og kompliserte spørsmål, det er ingen snarveier til målene om å ivareta naturen og økosystemene mere skånsomt og bærekraftig enn vi makter i dag.

Argumentasjonen til enkelte politikere og talspersoner fra de mange miljøorganisasjonene får det til å synes som om det bare er et spørsmål om å få vedtatt fremtiden og hvordan den skal arte seg. Basert på slagord og appeller til hjerteroten vår skal opinionen vinnes. Norge er i særstilling her også. Vi er et land rikt på ressurser, i grunnen, i havet og i fjellene våre. Vi er vant til å bruke i overflod av energien vår. Den er, har vært og kommer til å forbli billig, gitt et forventet nordisk kraftoverskudd de nærmeste årene. Vi har bygd vår velferd på å klokt forvalte olje- og gassformuen vår og nå skal vi fornye satsningen på mineralnæringen som en del av det vi skal leve av etter oljen.

Elbilen Tesla har vært brukt som eksempel på starten av et paradigmeskifte innenfor transportsektoren. Godt hjulpet av en offentlig subsidiering og tilrettelegging man knapt nok har sett maken til i noen land i verden har dette vært en bil som har gått fra å være utstillingsmodellen til Bellona på flere olje- og gassmesser til å bli bil nummer 2 i mange middelklassehjem rundt om i Norge. Og følelsesmessig føles det nok godt å plugge inn kontakten og vite at du fyller bilen med ren strøm fra Alta-vassdraget, sendt via såkalte monstermaster til stikkontakten din. Som for øvrig er laget av plast, plast kanskje laget av produktene som skipes ut fra Hammerfest LNG?
Nåvel, ingen omelett uten at noen egg er befridd fra skallene sine.

Men altså, Tesla. Symbolet på den nye transporttid, hvordan er miljøavtrykket til de elektrisk drevne bilene?
I følge en forskningsrapport fra 2012 er det ingen klar seier for elektriske biler. De har rett nok et karbonavtrykk som er mellom 10 til 24 % lavere enn sine fossildrevne søsken. Dette er forutsatt en europeisk kraftmiks som har en betydelig fornybar andel, og selvsagt fortsatt en stor prosentandel kjernekraft. I USA derimot er en betydelig andel av el-produksjonen kullbasert og dermed blir karbonavtrykket større for elbiler enn for konvensjonelt drevne kjøretøy. Dette skyldes at selve produksjonen av elbiler er mer energikrevende, og da spesielt batteripakkene til disse. Den totale miljøpåvirkningen i hele leverandørkjeden fram til ferdigprodusert elbil gir et negativt miljøregnskap. Da ser man på hva produksjonen har å si for ferskvannskvaliteten rundt fabrikkene, giftbruken i produksjonen og hvordan det påvirker mennesker og dyr og en rekke andre mindre heldige miljøfaktorer.

Dette er noen av grunnene til at heller ikke her kan man ha en svart/hvit-tilnærming, vi har ennå ikke nevnt et av grunnstoffene vi trenger mer av for å drive en stadig mere grønn produksjon og distribusjon av grønn energi, nemlig kobber. Elektriske biler trenger opptil 3 ganger mer kobber enn en konvensjonelt drevet bil.
I Kvalsund kommune finnes den største kobberforekomsten i Norge. Debatten raser fortsatt om sjødeponi eller ikke, den skal jeg la ligge i denne omgang. Det som derimot er interessant å merke seg er motstanden mot utvinning av denne forekomsten uansett deponiform. Deler av miljøbevegelsen vil altså ha en grønn energirevolusjon, men å utvinne dette essensielle metallet kan andre ta seg av. Helt parallelt med tankegodset om at gassen vår kan brennes av andre, kraftlinjene og vindmøllene kan bygges ut andre steder, naturen vår ødelegger man jo ikke? Og trenger vi nå alle disse industribyggene? Kan ikke kineserne produsere dette med energi fra sine kullfyrte kraftverk?

Konklusjonen på disse synspunktene er altså at man er for en grønn energirevolusjon, bare noen andre får det til å skje, helst utenfor synsvidde og best av alt en annen plass på jorda. Ulempen med denne tilnærmingen er at man da ikke får glede av verdiskapningen som følger med denne næringsvirksomheten.
Fordelen er at man har plettfri utsikt fra førersetet i Teslaen sin.